Noe av det nye har vært en tettere kontakt mellom Den norske kirke og frikirkene. En årsak til dette har uten tvil vært domprost Ørnulf Elseths åpenhet og vilje til å krysse grenser. Det har blant annet ført til fellessamlinger for prestene i domprostiet og medlemmene i Predikantringen.

Derfor er det en formidabel skuffelse å lese Vårt Land i dag. Elseth er bispekandidat. Nå flagger han at han har skiftet syn i homofilispørsmålet og han sier ikke lenger nei til homofilt samliv og ønsker at homofile prester skal ha fulle rettigheter i Den norske kirke.

I det ene øyeblikket sier han at ”Skriften er min høyeste autoritet”. Og han kan si: ”Det er ingen tvil om at både Det gamle og Det nye testamente har ord som avviser homofilt samliv.” Men han har et underlig tillegg som høres riktig ut, men som i hans tilfelle bærer helt galt av sted, nemlig at ”hver generasjon har ansvar for å tolke Skriften i sin tid”. For Elseth betyr det tydelig nok at Skriften ikke er enig med seg selv. For han finner et prinsipp som slår i hjel det han selv sier at der er ingen tvil om at Bibelen sier. ”Da tenker jeg på de tekstene som handler om hvordan Jesus møter enkeltmennesker i vanskelige livssituasjoner. Etter mitt syner må dette perspektivet være avgjørende for hvordan vi som kirke skal møte de homofile.”

For det første konstruerer en da en motsetning som ikke finnes i Det nye testamente. For det annet lager en seg en Jesus som ikke er der. For han lot slett ikke syndere bli i sin synd og godkjente den. Tvert imot: han møtte mennesker med nåde, men sa: ”Gå bort og synd ikke mer.” For det tredje er det underlig å se bort fra det domprosten selv mener Bibelen uten tvil sier, og la et vagt snillismeprinsipp være avgjørende for kirkens møte med de homofile.

Det er en trist dag, først og fremst fordi en ledende og sympatisk kirkemann avskriver Skriftens autoritet og erstatter den med en subjektiv bibellesning. Dernest er det trist fordi det river ned noe av den enhet som er bygd mellom kristne i byen de siste årene.