Jeg trorvi har behov for gjennomtenkning av lovsangen. De fleste bevegelser tillegger seg vaner og uvaner, derfor bør vi med jevne mellomrom sikre oss at vi faktisk gjør det vi vil gjøre.

Det er neppe noen overdrivelse å si at Kristkirkens gudstjenestedeltakere setter pris på lovsangen, og jeg tror vi og kan være såpass frimodige på egne vegne at vi fremhever lovsangen som en av menighetens fremste styrker.

Personlig hadde jeg en veldig fin opplevelse på åpningsmøtet av Marc Dupont-uken. Jeg skal være forsiktig med å skryte av mitt eget team, men jeg kjente igjen en atmosfære denne kvelden som jeg forbinder med de mange konferansene midt på 1990-tallet som bidro sterkt til å definere Kristkirkens identitet. Blant mange gode ting gledet jeg meg over å se noe av det mangfoldet vi har snakket om i mange år, utfolde seg. Mennesker tilbad Gud på en hel rekke forskjellige måter; noen beveget seg – også kalt dans – andre lå helt stille på gulvet, andre stod i mer eller mindre vanlige karismatiske positurer, mens atter andre satt stille på stolen  

Noe av kritikken mot Toronto-fornyelsen gikk på det mange mente var fraværet av ”orden”, med henvisning til at Gud er ”ordens Gud” (1. Kor 14:33). Denne kritikken synes jeg Reidar tilbakeviste på en veldig fin måte ved å henvise til opplevelsen av å gå på tur i skogen. Trærne står jo slett ikke på rad og rekke, men opplever vi ikke likevel en følelse av ro og orden der? Det trenger altså slett ikke være noen motsetning mellom mangfold og orden. Hurra.

Så jeg synes på mange måter vi har grunn til å være takknemlige for å få stå i den sammenhengen vi er i, og vi har mange ting å glede oss over. På Kanal U her en fredag, tenkte jeg tilbake til da vi begynte i 1995, hvor lovsangsteamet ofte bestod av pianoet og meg + Øyvind Grøteide. Jeg husker hvordan vi da drømte om å en dag ha et fullt band, og drømmen ble forsterket da den første platen fra Youth Alive kom, det som ble forløperen til Hillsong United. Opplevelsen av å høre dem var sterk, samtidig føltes den situasjonen de opererte i, veldig langt borte. Nå er vi der, og vi tenker ikke så mye over akkurat dét.

Og med stykerkvartett en søndag og rockemusikk den neste, må vi vel også kunne si at vi ivaretar noe av et musikalsk mangfold. For så vidt kan man kanskje si at begge disse ytringsformene innebærer utfordringer for de delene av forsamlingen som ikke uten videre identifiserer seg med dem, men er ikke det prisen å betale for å være en romslig menighet? Og har ikke det hele tiden vært et av Kristkirkens fremste kjennetegn? Og er det ikke ganske opplagt verdt prisen?

Vi skulle vel ofte ønske at ting skjedde raskere enn de gjør, men når vi ser tilbake i tid og oppdager de litt lengre linjene, kjenner jeg meg i hvert fall frimodig til å kunne si at Gud er sannelig iblant oss (1. Kor 14:25).

 

Utfordringer:

 

Med dette bakteppet tror jeg også at vi skal tillate oss å se på hvilke utfordringer vi står overfor – hvordan vi kan bli enda bedre forvaltere av det Gud i sin overveldende nåde har betrodd oss. La meg nevne noen konkrete punkter som utgangspunkt for samtale.  

 
1. Dannelsen av Gudsbildet

Jeg tror vi skal være veldig bevisste på den store betydningen sangene – kanskje særlig tekstene – har for dannelsen av menighetens Gudsbilde. Den engelske lovsangslederen Graham Kendrick sa da jeg intervjuet ham i høst at menigheten – spissformulert – ikke kjenner noen annen Gud enn den de synger om. Da er det enormt viktig at sangtekstene gjenspeiler helheten i Gud og at vi ikke nøyer oss med å berøre bare enkelte sider ved ham.

 

2. Læresalmenes erstatning

I kjølvannet av dette kan det være nyttig å tenke over hvordan vi skal fylle rommet etter de gamle læresalmene. Et eksempel på dette kan være den utmerkede Løftene kan ikke svikte. Sangen inneholder ingen formuleringer av typen ”Jeg priser deg”, ”Jeg opphøyer deg” etc, men hvilken lovsang til Gud! Personlig har jeg hatt skikkelig stor glede av å lytte til hele Evangelietoner-platen – jeg kjenner at tekstene griper tak i meg, stemmer meg til lovsang og fyller meg med dyp beudring for den Gud lovsangen rettes mot. Kan jeg igjen få sitere Graham Kendrick, en av Englands fremste lovsangsledere som har utgitt utrolige 39 plater – fra det samme intervjuet:

-         Etter å ha vært lovsangsleder og –komponist så lenge, hvilke emner liker du spesielt godt å synge om?
- Jeg tror jeg har en stadig høyere andel sanger om inkarnasjonen og korset, mysteriet om at Gud ble menneske i Kristus. Begge deler inneholder det største underet og den største poesi, og poesi handler ofte om ytterpunkter og kontraster. Guds kjærlighet er så ekstrem og så full av nettopp kontraster idet kongen blir tjener.
- Dessuten har jeg alltid likt å skrive deskriptivt, å male bilder i menneskers sinn med ord. Dette tror jeg vi trenger mer av i lovsangen, det å fortelle frelseshistorien med sine mange aspekter. Mange sanger er responsive, men forklarer ikke egentlig scenen, sa Kendrick.

Jeg har lenge satt pris på mange av de eldre sangene; Navnet Jesus, O store Gud, Å for djup i Jesu kjærleik, Salige visshet etc. Noen av disse har slått ganske godt an. Men: Det har i det siste gått opp for meg at mitt anliggende slett ikke først og fremst er å synge gamle sanger. Jeg tror dette også har en verdi fordi vi står i en kontinuitet, vi har en sky av vitner rundt oss (Hebr 12), og vi skal lære av dem som har gått foran oss. Men først  og fremst bruker jeg de gamle sangene fordi de er mer innholdsrike enn mange av de sangene som skrives i dag. Vi ser imidlertid gode tendenser ikke minst hos Impuls, og etter hvert også en del hos Hillsong – og selvsagt hos Matt Redman, for å nevne noen. Samtidig som vi skal ta vare på gamle sanger, trenger hver generasjon også nye. Hvilke sanger erstatter de gamle læresalmene?

Og kan vi spørre slik: hva betyr det for lovsangen når Paulus sier ” For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet” (1. Kor 2:1) ?

 

3. Syntetisk lovsang

”Min sjel, lov Herren! Ja, alt som i meg er skal love hans hellige navn”, leser vi i begynnelsen av Salme 103. Og selvsagt er det sant! Selvsagt er det bibelsk! Selvsagt er det riktig! Og selvsagt er det slik at Gud er verdig vår lovsang også de gangene livet virkelig går oss imot, eller vi bare har en dårlig dag. Selvsagt er Gud langt, langt større enn oss og våre ofte begrensende omstendigheter.

Også her tror jeg vi har mye i Kristkirkens arv som vi kan glede oss over – vi har lært nettopp dette. Kan vi da samtidig spørre oss om vi noen ganger har stått i fare for å gjøre lovsangen til en lovisk aktivitet, hvor vi tvinger oss selv til å gå gjennom et ritual vi har blitt opplært til, uten at hjertet nødvendigvis henger med? Bør Salme 103:1 suppleres med Johannes 4:23:

” Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha”?

Selvsagt er det slik at vi med frimodighet kan løfte blikket ut av våre omstendigheter og tilbe Gud fordi han er den han er. Men er det ikke forskjell på å løfte blikket over omstendighetene, og å legge omstendighetene til side? Blir lovsangen sann når den ikke tar utgangspunkt i virkeligheten? Tenk på Paulus og Silas i fengslet, de lot ikke som om de var på sydenferie og alt var bra, men de tilbad Gud midt i den situasjonen de befant seg i. På denne bakgrunn har jeg noen ganger spurt meg om vi til tider lærer hverandre opp i syntetisk lovsang.

”Pris Herren, for han er god” leser vi gjentatte ganger i Salmenes bok. De mange salmene som inneholder denne og lignende formuleringer, inneholder presise beskrivelser av Guds godhet, nærmest for å minne sangeren om hvorfor det er han skal prise Gud. Og de gjentas og gjentas, se for eksempel Salme 136. Har vi noe å lære her? Med formuleringen syntetisk lovsang mener jeg resonnementer som ”jeg priser Gud fordi jeg priser Gud” – altså at man mangler selve fundamentet. Vi priser ikke Gud fordi vi har lært det eller fordi det er det vi gjør på søndager, vi priser Gud fordi han er alt det Gud er. Bør vi da kanskje være nøyere med å male bilder av Gud for menigheten gjennom sangene? Slik at beundringen stadig får fornyet kraft idet vi igjen og igjen blir kjent med den Gud som er lovsangens mottaker?

 

4. Subjektivt vs objektivt

Lovsangen henter ikke sin berettigelse i vår kjærlighet til Gud, men i hans kjærlighet til oss. Vi elsker fordi han elsket oss først (1. Joh 4:19). Hovedsaken i lovsangen må derfor ikke bli hvor høyt vi elsker Gud, eller hvor villige vi er til å leve for ham, men i hvor høyt han har elsket oss. Her trenger selvsagt ikke det ene utelukke det andre – det ville i konsekvens være direkte ubibelsk om det objektive utelukket det subjektive. Men personlig er jeg forsiktig med sanger som ”This is the air i breathe” og ”This is my desire” fordi disse i all sin nydelige oppriktighet plasserer sangeren ganske nær sentrum. For det er avgjørende viktig å være klar over hva som er utgangspunktet og hva som er frukten. Derfor tror jeg, både i forhold til dette, og i forhold til det andre jeg har skrevet her – at vi må være vedvarende oppmerksomme med tanke på sangenes teologi. Nå mener jeg ikke å si at vi har sanger med spesielt dårlig teologi, jeg tror vi er ganske bevisste på dette. Men jeg tror også at vi har en del å hente ikke minst når det gjelder helhet og sammenheng over tid.

Det vil si at en sang i seg selv kan være helt utmerket, men at lovsangen blir mangelfull dersom denne ikke suppleres med andre. Hvis vi erkjenner at vi har et delansvar for utformingen av menighetens Gudsbilde, har vi også et ansvar for at en som kommer på gudstjeneste jevnlig, opplever at vi over tid tegner et helt og sant bilde av Gud. Det er neppe mulig å gjøre alt dette på én søndag, men over tid har vi mange muligheter til å beskrive både bredde og dybde.

Og hvilke bredder og dybder det er vi står overfor! Hvilket utgangspunkt for kunstverk! Hvilke utømmelige kilder! For et liv vi møter hos Gud!

Jeg tror ikke jeg trenger å fortelle dere at vi som får lede sangen og musikken har utrolig privilegerte oppgaver. Ikke først og fremst fordi Kristkirken er fantastisk, men fordi vi står i tjeneste for en Gud som virkelig er det.