Mange kristne menigheter satser mye på å ha et godt barnearbeid. Variasjonsbredden er stor, fra tradisjonell søndagsskole via alle slags klubber og kor og andre aktivitetstilbud. Kreativiteten er stor, og mange har lært mye fra andre menigheter, også i andre land.

Hvorfor driver vi barnearbeid? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt noe slikt som: ”Får du tak i barna, får du tak i foreldrene.” Ja, det hender vel. I alle fall kommer de når barna deres skal opptre som sangere eller små skuespillere. Mange steder er familiegudstjenesten relativt godt besøkt.

Jeg skal ikke torpedere denne tankegangen helt. Men kanskje det motsatte hadde vært enda mer sant – vel og merke hvis noen fant en god måte å gjøre det på: ”Får du tak i foreldrene, får du tak i barna.”

Barnet som forbilde
Men jeg er mer bekymret hvis dette fører til en ubevisst holdning som gjør barnearbeidet og dermed barnet til et middel for noe annet – å nå foreldrene. Det er prisverdig å nå foreldrene med evangeliet. Men blir barnet redusert til et middel, vil det ofte henge sammen med noe annet – at barnet først og fremst ses som et menneske på vei til en gang å bli voksen.

For Jesus har barnet egenverdi. Det kan aldri reduseres til et middel – selv om målet er aldri så edelt. Jesus tar barnets åndelige liv på alvor. Hun eller han er ikke bare på vei til en gang å bli voksne og dermed ”skikkelig” kristen. Tvert imot: Jesus gjør barnet til forbilde for oss voksne, ikke omvendt!

”Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.” Matteus 18,2-4.

Åndens gave og gaver
Hvis det er riktig det som fortelles om døperen Johannes, at han ble fylt av Den Hellige Ånd fra mors liv, skulle det ikke være så vanskelig å tro at barn i kristne familier har fått Åndens gave – og hans gaver. Fra de områder av verden hvor menigheten opplever vekkelse og fremgang, kommer også flere og flere rapporter om barn som fungerer i bønn, i evangelisering, i Åndens gaver (1. Kor 12,7-10). Beretningene er mange. I dag kom en slik fra San Pedro Sula i Honduras inn i e-postkassen min.

Hundrevis av barn samles regelmessig der for å synge sammen, danse og be for sitt land. Barn fra åtte til tolv år kan delta i noe som kalles ”Barn med én stemme”. Mannen bak tiltaket er pastor Roy Santos. Han sier: ”Det er barna som kommer til å holde vekkelsen i de siste tider ved like. Hvis en generasjon våkner, vil nasjonen forandres.”

Barn med én stemme
Barna er trent som forbedere. De ber med autoritet og proklamerer forandringer og velsignelser over landet. En av de unge forbederne, Jefry Martinez, forteller om bønnesvar: ”Et av bønneemnene våre var at Herren skulle gi en person som kunne elske Honduras’ barn. Og han svarte oss i 2004 da landets presidentfrue, Cañas de Maduro, tok ansvar for gatebarna. Hun elsker barna og fikk dem inn i barnehjem.”

”Vi har sett kraftfulle svar,” hevder pastor Santos. ”Et av dem gjelder hvordan tornadoer er blitt stoppet mens de var på vei for å ødelegge oss. Gud var nådig, barna gikk i forbønn. Et annet svar gjelder økonomien. Nasjonen vår er privilegert ved at 70 prosent av vår utenlandsgjeld har blitt kansellert.”

Med slike resultater vokser frimodigheten. Barna i Honduras sprenger grensene og ber for verdens nasjoner.

Barna går foran
Kan vi våge oss til å bruke et vers fra en julesang på en ny måte?

”Se barna går foran glad i flokk
så kvinner og menn, så kvinner og menn
Selv skjelvende gamle tar sin stokk
til krybben hen, til krybben hen.”

Reidar Paulsen i Magazinet 8. mars 2007