Idet jeg skriver dette er det nokså nøyaktig en uke siden vi for foreløpig siste gang forlot menighetslokalet i Redding, spente på hvor mye av det vi hadde fått del i vi ville få overført til menigheten hjemme. Under gudstjenesten i Kristkirken i går slo det meg at vi kanskje allerede har tatt noen skritt i det overnaturlige uten helt å ha registrert det. For om vi tenker etter, kan vi knapt unngå å legge merke til at vi i den siste tiden har opplevd flere helbredelser enn vi har vært vant til? Jeg synes jeg flere ganger i uken hører vitnesbyrd om Guds inngripen, og gudstjenesten i går var intet unntak. Foreløpig er Bethel-beskrivelsen om at man bruker halvannen time hver uke til å fortelle om alle helbredelsene som har funnet sted et lite stykke unna, men kanskje dette likevel er nærmere enn vi tror? Og akkurat som ting forandrer seg raskere på mange andre områder i livet enn før, vil det kanskje også ta kortere tid enn vi tror før vi vokser inn i mer av det Gud vil gi?

 

For meg ble det under besøket i Redding stadig viktigere å be om at jeg og vi måtte få ta imot alt det Gud ville gi. Det er mange ting, både i oss selv og i åndeverdenen, som kan hindre oss i nettopp det. Tanken utfordres og praksisen strekkes. Underveis gjennomgikk jeg en korreksjon som jeg sikkert burde ha gått gjennom for lenge siden, som fører til at jeg tenker litt annerledes om helbredelse. Tidligere har vi gjerne bedt ”Gud, må du fylle denne personen med din fred, må du gi trøst og ny kraft og styrke, og må du helbrede (hvis du vil)”, kanskje fordi vi ut fra vår egen erfaring ikke finner grunn til å forvente helbredelse. Bill Johnson gjorde det helt tydelig at Gud vil helbrede, det er ikke ham det står på når mennesker ikke blir friske etter forbønn.

 

Vi har ikke full oversikt over alle årsaksforhold, og det får vi kanskje heller ikke i dette livet, men vi kan få leve i en større frimodighet til å be Gud om å gjøre mennesker friske fordi vi vet at det ikke finnes sykdom i himmelen og fordi Jesus har lært oss å be om at Guds vilje må skje ”på jorden som i himmelen”. Erfaringsteologi, hvor vi begrenser Gud til å passe inn i våre egen forståelse og våre egne opplevelser (og skuffelser) er farlige greier. Når vi leser Det nye testamente, kan vi ikke unngå å legge merke til at overnaturlige inngrep var en helt normal del av Jesu tjeneste, og dette forteller han at han vil la oss få del i.

 

Turen til Redding vil uansett bli stående som en spennende, utfordrende, inspirerende og hyggelig opplevelse. Men den blir bare delvis vellykket hvis den ikke fører til et sterkere Gudsnærvær i menigheten, inkludert flere demonstrasjoner av Guds suverene, rettferdige, kjærlige og nådige makt.

 

Dette handler ikke om at vi skal vise frem vår mer eller mindre sterke tro, men om at vi har en Gud som bryr seg om mennesker og som vil oss vel. For vår del må vel villigheten til å be for syke – på linje med villigheten til å gjøre godt, elske sine fiender, gå den ekstra milen, klippe gresset for naboen, hjelpe kollegaen med en vanskelig arbeidsoppgave, ta litt ekstra tid til å prate med en venn som har det vanskelig - være et spørsmål om nestekjærlighet og dermed om Kristus-likhet. For min del vil jeg derfor fortsette med å be, slik Bethel-lovsangsleder Brian Johnson lærte oss med inspirasjon fra Ruts bok som et forbilde på vår overgivelse til Kristus: ”Where you go, I go. What you say, I say. And what you pray, I pray”.

 

Tarjei Gilje