251_small.jpg

"Takk for at dere vil komme i en tid som denne!" sa den kristne turoperatøren som la opp programmet for oss da en gruppe på 15 ledere fra forskjellige kristne sammenhenger, de fleste fra Bergens-området, planla en teamtur i regi av Åpne Dører til Egypt. "Takk for at dere kom," gjentok han flere ganger under det åtte dager lange besøket. "Det er ikke pengene deres vi trenger, men deres nærvær." "Takk for at dere kom," sa den ene etter andre.

"Kjære egyptiske venner, takk for at vi fikk komme," sier vi.

 Tekst/foto: Stig Magne Heitmann

"I en tid som denne trenger vi deres støtte," sa vår trofaste kristne venn. Han gråt for sin by Kairo og landet. "Det er så mange kristne som reiser fra landet. Hver dag hører jeg om kristne som ikke holder ut lenger. De blir diskriminert på arbeidsplassen og er redde for barna sine. Hva ville dere gjort hvis dere fryktet at den ni år gamle datteren deres kunne bli kidnappet bare hun gikk til den nærmeste butikken, for så å bli tvangskonvertert til islam og tvangsgiftet med en muslimsk mann? Og så politiet bare trekker på skuldrene når dere melder fra!?"

Tre kristne medisinerstudenter vi møtte, var klare på at så snart de var ferdige med utdannelsen, ville de emigrere. De så ingen fremtid i Egypt for egen del. På markedet var det en ung mann som solgte T-skjorter til turister. På dem stod det: "I love Egypt." Jeg leste det høyt og smilte til ham. Hans respons kom spontant og ærlig: "I hate Egypt!" Jeg skjønte enda mer hvorfor vi var i Egypt: For å be og velsigne!

Vi reiste for å lytte til våre søstre og brødres situasjon som kristne i Egypt, be for og med dem og velsigne dem. Vi ville lære om spenningen de lever med og diskrimineringen de erfarer i hverdagen. I månedene før avreisen var vi sammen flere ganger for å forberede oss gjennom bønn og informasjon. "Et budskap om Egypt" i Jesaja 19 fulgte oss hele tiden. Vi opplevde at vi reiste i en tid profeten hadde talt om.

Den første dagen i Kairo, en søndag, skulle vi møte pastorene og lederne i den evangeliske kirken Kasr El Dobara ved Tahrirplassen. Denne kirken ble kjent for mange i revolusjonsdagene i 2011, da det åpne rommet foran kirken ble omgjort til et hospital der sårede ble brakt for å få behandling. Kristne og muslimske leger og sykepleiere arbeidet side om side i kjærlighetens tjeneste. Vitnesbyrdene forteller om en sterk kjærlighetens atmosfære på plassen i den tiden, og siden har hundrevis av muslimer kommet til kirken for å be om å få lære mer om Jesus og kristen tro.

Men denne søndagen var demonstrasjonene på Tahrirplassen i gang igjen. Politiet hadde evakuert hele staben i kirken, og vi fikk ikke lov til å komme dit. Men på slutten av vårt opphold, mens demonstrasjonene ennå pågikk og spenningen faktisk var mer intens fordi også Det Muslimske Brorskap og de radikale salafistene hadde tillyst en stor demonstrasjon, fikk vi anledning til å bevege oss i nærheten av Tahrirplassen og være med på kirkens gudstjeneste. Det ble en opplevelse av en sprengfull kirke, begeistret lovsang og inderlig bønn for land og folk. Det egyptiske flagget var synlig både på veggene i kirkerommet og ved at gudstjenestedeltakerne viftet med det under lovsangen. Hovedpastoren som talte, var svært så tydelig på hvem det er som egentlig er Egypts Herre; Herren Jesus Kristus. Igjen tenkte jeg på Jesaja 19 der Gud sier: "Egypt, mitt folk!" Hver gudstjeneste i menigheten blir overført på satellitt-TV gjennom SAT-7 til hele den arabiske verden.

Kvelden i forveien besøkte vi den koptisk-ortodokse "Grotte-kirken" (Cave church). I den store "sommergrotten" er det plass til 7000 mennesker. Denne menigheten preges av evangelisk forkynnelse og bibelsk vitalitet. Blant annet skjer der mange helbredelser og befrielse fra onde ånder. Hundrevis av muslimske kvinner og menn søker til gudstjenesten for å bli satt fri fra demoniske makter! I denne kirken fant det for kort tid siden et felles bønnemøte med 5000 evangeliske og ortodokse kristne. 13. desember planlegges et nytt gigant-bønnemøte. Og også fra denne kirken sendes alle møter på satellitt-TV til millioner av mennesker.

320_smallI Kairo besøkte vi et par institusjoner. Den ene var skole for barn av kristne som hadde flyktet fra Sudan for ti år siden. Disse sørsudanske kristne som hadde levd i det nordlige Sudan, har sin tragiske historie. Mange av dem kan ha blitt tatt som slaver i Sør-Sudan da de var barn og ført til Khartoum. Andre kan ha søkt nordover på grunn av krigshandlinger. Men islamiseringen i det nordlige Sudan og med den forfølgelse av de kristne har drevet dem videre på flukt. Og nå er tusener i Kairo. Uten hjelpen fra kristne utenfor Egypt ville barna deres ikke fått skolegang. Men nå møtte vi disse livlige barna og lærerne deres. De lyste av takknemlighet og glede.

På den andre institusjonen bodde psykisk funksjonshemmede, de fleste barn men også noen voksne. De færreste ble besøkt av familiene sine, for i det muslimske samfunnet blir funksjonshemming sett på som en forbannelse. Mange av barna var rett og slett forlatt. Senger stod tett i tett og det var smått med sanitæranlegg. De fleste av beboerne trengte bleieskift. Men her fikk alle hjelp, og alle var kledd i reine klær. De kristne som gjorde frivillig tjeneste der, var ikke mange, men kjærligheten deres var desto større.

119Noen av de sterkeste opplevelsene våre fikk vi i en by ved Nilen lengre sør i landet. Da hadde vi kjørt en lang strekning på "ørkenveien". Trafikken i Egypt er et kapittel for seg. I denne byen møtte vi kristne ledere som fortalte oss om strategiene for menighetsbygging og utvikling av det kristne samfunnet. Jeg ble berørt, for alt dette er visjoner for en kirke under trengsler, diskriminering og forfølgelse. Så dro vi på besøk til lutfattige kristne familier for å velsigne dem med litt mat og såpe og bønn. Men også vi ble velsignet! En av de eldre kvinnene holdt ikke opp med å kysse og velsigne, og da vi ba for henne og datteren, strålte ansiktet. Ut av munnen kom takknemlige "halleluja-er".

I den fattige kirken i den fattige landsbyen møtte vi en glede og begeistring som langt overgår det meste av det jeg møter her hjemme. Mange i teamet har bemerket barnas sangglede. Denne kirken driver egen skoleundervisning. Analfabetismen i Egypt er på 60 prosent. Blant de fattige kristne er det svært mange som ikke kan lese og skrive eller som har en enkel yrkesutdannelse. Kristne barn blir diskriminert i den offentlige skolen. I menigheten arrangeres kurs i lesing, skriving og matematikk med mer. Barna og ungdommene er utrolig ivrige etter å lære. De vil bli flinke! Jeg spurte fem unge jenter hva de ville bruke utdannelsen til. Alle ville bli leger! En 12 år gammel jente som hadde lært lese- og skrive-kunsten, dro på egen hånd i gang fem grupper der hun startet opplæring av andre barn.

Den første kvelden i Kairo var vi hjemme hos lovsangslederen Victor og hans familie. Han fortalte om hvordan den store boligen var blitt deres og sa: "Den er ikke vår. Den er Guds, og derfor er den også deres!" Etter hvert kom det mange unge, de fleste aktivt med i lovsangstjeneste, direkte fra Tahrirplassen. Noen av dem var blitt skadet, men de hadde et kall fra Gud til å være til stede midt i demonstrasjonene som Jesu vitner og Guds lys. Hvilken kveld det ble. Vi ba for dem og velsignet dem, og de gjorde det samme for oss. Det var stort da de bøyde seg ned fremfor meg og "vasket" mine føtter. Hvilken velsignelse!

Og slik ble våre åtte dager i Egypt: en stor velsignelse! Gud være lovet som holdt sin gode hånd over oss og har gitt sterke løfter til Egypt, "mitt folk" (Jesaja 19)!401_small