Har vært travelt opptatt den siste tiden her borte. Hadde blant annet en ukes vårferie i slutten av mars, der jeg kjørte ned til Los Angeles sammen med fire andre norske. Vi besøkte slektninger av Paul Anderson, og fikk med oss Hollywood, Beverly Hills, Santa Monica og diverse annet. Og bare en uke etter at jeg kom tilbake fra ferien, bar det videre på misjonstur til Mexico med skolen. Tenkte jeg skulle fortelle litt mer om denne turen her.

 

Altså, vi var et team på 17 stykker fra skolen, 4 gutter og 13 jenter mellom 18 og 55 år, som satte kursen mot Santa Rosalia mandag 7. april. Vi kjørte til San Francisco, der vi tilbrakte kvelden sammen i sentrum, sov på hotell, og fløy til Loreto, Mexico, via LA neste morgen.

 

På flyplassen ble vi hentet av Diane som vi skulle jobbe sammen med, og en av medarbeiderne hennes. Vi kjørte en 3 timers svingete vei i en gammel skranglete van, noe som førte til at jeg ble dårlig og måtte spy i en pose. Jeg imponerte for øvrig de andre i bilen, og ble kåret til den stilleste spyeren de noen gang hadde vært vitne til. Omsider kom vi frem til barnehjemmet i San Lucas i nærheten av Santa Rosalia, og ble ønsket velkommen av 8 glade og kjærlige barn. Jentene sov i en liten kikebygning, mens de 2 ekteparene og guttene sov i huset til Doug og Diane. Vi spiste alle måltidene våre på barnehjemmet, og var der så mye vi ville. Det var fantastisk å bare få være med barna og gi og motta kjærlighet. Jeg var imponert over hvor mye de hadde å gi etter alt det fæle de må ha vært gjennom, og hvordan de både ba ivrig og lovpriste Gud. De har nemlig bare vært på barnehjemmet i noen få måneder. Det gav meg en bekreftelse på at jeg absolutt er ment til å skulle være med barn og gi kjærlighet til dem, og jeg fikk tilbake masse glød for at det faktisk er mulig å skape en forandrings i barns liv, og at det er uendelig viktig. Det var også en god trening for meg å prøve å snakke spansk med barna, jeg har jo bare lært det på skolen, men aldri virkelig kunnet praktsere det. Litt frustrerende til tider, men kjente at det gikk stadig lettere. Fikk også praktisert spansk med staben på barnehjemmet. De hadde en stor stab der, som vi fikk være med, be for, hjelpe og oppmuntre. Vi skrev blant annet kort med profetiske ord til alle, og tok tid til å be for hver enkelt i løpet av uken.

 

Vi var også med å holde 3 møter i en kirke i Santa Rosalia. Søndag morgen fikk jeg snakke der, og det var en bra opplevelse, selv om det fungerte litt dårlig med tolking og jeg måtte trappe inn som tolk for meg selv til tider. Søndag kveld underviste jeg på møte i den lille landsbyen vi bodde i. Det var stort sett mest barn der, så jeg hadde en enkel undervisning om det profetiske i form av å finne positive ting i andre og å si det ut, og vi praktiserte det sammen etterpå.

 

Ellers hadde vi et tett program med praktisk arbeid med rydding og bygging, besøk på sykehus der vi ba for folk, besøk i fengsel, aktiviteter for lokale barn, og diverse aktiviteter på barnehjemmet. Jeg måtte trappe inn som tolk i flere situasjoner, selv om spansken min på ingen måte er god nok til det. På sykehuset måtte jeg blant annet gå rundt og komme i kontakt med folk og spørre om de ville ha forbønn for noe, og oversette kunnskapsord og oppmuntringer.(vi hadde tillatelse til å være der altså) Vi ba blant annet for en jente med problemer med blindtarmen. En av jentene på teamet så for seg et bilde av ballettsko, og spurte om jenten var danser. Det viste seg at hun danser ballett, og ble oppmuntret av at Gud ser dette og gleder seg over det. Vi snakket også med to damer på venterommet som først sa at de bare var der for en kontroll og hadde det bra, men etter hvert som samtalen gikk ba oss om å be for det ene etter det andre. De kjente varme når vi la hendene på dem, og merket at noe skjedde, og de fysiske tingene de ville ha bønn for ble bedre. Etter hvert kom flere folk bort til oss og spurte om vi kunne be for dem etterpå. Herlig å kjenne at vi har noe å gi som de trenger, at det ikke er vi som presser oss uønsket på folk.

Fengselet var også en fantastisk opplevelse. Det var et fengsel med bare menn, og når de slapp oss inn portene var vi alene med fangene. Vi var med på et møte med kristne fanger der, og det var herlig å se deres bønn og lovprisning, og kjenne Guds nærvær mitt i fengselet. Vi fikk dele med dem om hvordan frihet ikke er først og fremst fysisk, men en tilstand i sjelen vår.

 

Vi fikk også være på stranden en dag, med ca 25 grader i vannet. Utrolig deilig. Mens vi var der, benyttet de like godt anledningen til å døpe de 4 eldste av barnehjemsbarna i vannet.

Og en ettermiddag var vi i en naboby og shoppet og spiste på en fin restaurant. Jeg slo til og kjøpte meg to mexicanske kjoler og greier.

 

Teamet vårt så flere helbredelser skje i løpet av uken. Vi ba blant annet for en mann på et søndagsmøte med hepatitt som bare var gitt få uker igjen å leve. Han kunne ikke gå selv, måtte støttes. Etter at vi hadde bedt for han ble han gradvis bedre, og kunne gå rundt uten hjelp og sa at smerten var borte. Noen på teamet mitt ba også blant annet for en jente som hadde en fot kortere enn den andre. Etter ca 20 min bønn var føttene like lange, og hun kunne danse rundt uten smerte eller problemer.

 

Et annet mirakel er at teamet fungerte utrolig fint og vi ikke hadde en eneste situasjon der vi ble irritert eller fikk problemer innad. (og det skal litt til når vi blant annet var 11 jenter som bodde nærmest oppå hverandre). Jeg merket skikkelig nåde og beskyttelse under hele turen, jeg ble nemlig ikke noe frustrert i det hele tatt når ting ikke gikk som planlagt eller jeg hadde hatt grunn til å bli irritert på folk. Og ble bare skikkelig glad i hele teamet mitt, så utrolig mange bra folk som jeg fikk bli bedre kjent med!

 

Men det som likevel betydde mest for meg på turen, var å få kjenne at jeg fikk gjøre mye av det som jeg er skapt til å gjøre. Kjenner meg så utrolig levende når jeg får være ute i misjon, elske barn, øve språk, tale og undervise. Er ikke alltid jeg får brukt så mange av gavene mine her i Redding, og det kan gjøre at jeg lett sammenligner meg med andre og blir litt frustrert. Så det var fantastisk å være der nede og kjenne at jeg vandret midt i det jeg elsker å gjøre.

 

Dagen vi drog hjem var bursdagen min. Jeg hadde bedt til Gud om at det måtte få være enkelt for meg å komme inn igjen i USA(det er ingen selvfølge å slippe inn uten å bli snakket nedsettende til, bli sjekket grundig, og å bli behandlet dårlig), og følte at han sa at det skulle gå uten problemer, og at det skulle være et profetisk tegn på hvordan jeg kan stole på ham og hvordan fremtiden min skal få være. "Ok Gud, jeg stoler på deg", sa jeg. Og det endte med at jeg slapp over grensen uten noen form for vanskeligheter, selv om jeg blant annet hadde beholdt en visa-slipp med meg ut av landet som jeg skulle levert fra meg. En sveitsisk jente som var med, fikk derimot masse problemer og ble truet og skjelt ut. Det var selvfølelig kjipt at det skjedde med henne, men jeg var desto mer takknemlig over Guds bursdagsgave til meg. Under mellomlandingen vår i LA satt også hele teamet seg ned og sa oppmuntrende ord til meg og profeterte over meg. Det var en skikkelig bra bursdagsgave! I tillegg ble jeg gratulert over høyttaler både på flyplassen og flyet fra LA til San Francisco.

 

Jeg kom hjem fra turen natt til onsdag, og følte at jeg hadde mer energi enn før jeg drog, og kjente meg bare utrolig elsket av Gud og mennesker. Har også fått høre utrolige vitnesbyrd fra de andre teamturene. Et av teamene var blant annet vitne til en bilulykke utenfor LA på vei ned mot Mexico. En baby på 9 måneder hadde falt ut av bilen i krasjet og var tilsynelatende død, bekreftet av en sykepleier tilstede. Teamet bad for babyen, den kom tilbake til livet, og moren tok imot Jesus! Har også hørt mengder av vitnesbyrd om kreft som ble helbredet, lamme som gikk, døve som hører og blinde som ser. Gud er helt utrolig, han bare sprenger våre rammer!