Valg_01.jpg

For bak betegnelsen ligger en anklage om egoisme. Politikk handler om fellesskapets beste, og det å ikke bry seg om politikk blir da et uttrykk for å ha nok med seg selv. Det er en lite beundringsverdig holdning. Også fra et kristent perspektiv er det grunn til å være oppmerksom på idioten som bor i oss. For trangen til å være selvsentrert er ikke ny.

Valg_01Oppslutningen rundt demokratiske valg er én målestokk på hvor utbredt idiotien er. Ved kommunevalget i 2007 lå den like over 60 prosent. Det lover ikke godt. Og det ser dessverre ut til å være symptomatisk for samfunn med vår materielle velstand. Vi kan naturligvis tolke dette positivt, i den forstand at velgerne er godt fornøyd og ville ha grepet inn dersom de fryktet at politikerne ville ta velferden fra dem.

Men vi kommer likevel ikke bort fra at beslutninger blir tatt av dem som møter opp, og at den enkelte av oss ikke har mindre ansvar enn sin neste for at fellesskapet fungerer. Derfor burde det være naturlig for kristne å stemme ved valg. Det er i seg selv et uttrykk for deltakelse og identifikasjon.

Ikke alle finner partier hvor de kjenner seg hjemme. Da er det mulig både å engasjere seg i eksisterende partier for å forandre dem innenfra, og å etablere egne partier. Om ingen av disse alternativene er aktuelle, går det an å stemme blankt for å signalisere at man likevel ønsker å bidra til fellesskapet. Det kan virke som en meningsløs gest og nærmest et sløseri med tid. Men 9. juli i år ble Sør-Sudan erklært som selvstendig stat. NRK-journalist Tomm Kristiansen skildrer i boken «Presidentens mann» hvordan den kampen som tidligere hadde blitt kjempet med våpen, nå skulle kjempes gjennom stemmesedler. For en gevinst! Millioner av mennesker hadde dødd i kampen for at denne dagen skulle komme. Da fremstår det lite sympatisk, forsiktig sagt, at vi i Norge tenker at det å engasjere seg i demokratisk politikk ikke er viktig nok.

I det hele tatt bør vi alle bidra til at holdningen til politikk og politikere blir endret. For politikerne er ikke «dem» som vi skal distansere oss fra, politikerne er våre representanter. Vi tilhører et fellesskap, både lokalt og nasjonalt, og bare idioter velger å ikke bry seg om dette.

På samme måten er det naturligvis også med det kristne fellesskapet. Det får konsekvenser dersom den ene etter den andre tenker at dette fellesskapet får klare seg selv, og så skal man heller engasjere seg hvis ting virkelig er i ferd med å gå helt galt. Det er en kortsiktig og egoistisk holdning. Vi bør alle være politikere, også når vi er i kirken. Ikke på den måten at vi trenger parti- eller fløydannelser, men på den måten at vi alle deltar i fellesskapet.

Gilje_Tarjei_1Om 22. juli kan føre til noe positivt, er det kanskje dette at vi blir mer bevisste på vår tilhørighet. Da trenger vi å ta knekken på den idioten som finnes inne i oss. I stedet for å dyrke egoismen, kan vi minne oss selv og hverandre om at vi med hver vår stemme og hvert vårt bidrag kan gjøre fellesskapet bedre.

Det er ingen plikt å stemme ved norske valg. Og slik bør det nok også forbli. Men for kristne mennesker bør det være selvsagt at man deltar i samfunnet og slik representerer den Gud vi tror på. Slett ikke alle spørsmål har teologiske svar, og kristne mennesker gjør ofte ulike politiske vurderinger. Men muligheten til å bidra bør oppta oss langt mer enn irritasjonen over at ikke alt blir helt slik den enkelte av oss vil.

For politikk, i sin mest edle form, er fremdeles det viktigste redskapet for å gjennomføre tanken om at positiv forandring er mulig.

Tarjei Gilje - Redaktør i avisen Dagen og eldste i Kristkirken

---

(Trykket som leder i Dagen (Velsignet Helg) lørdag 3. september 2011 - gjengitt her med tillatelse)