Nå kan det vel være at de samme høvdingene ikke alltid var like respektert i sin samtid. Det er antakeligvis lettere å bli anerkjent på etterskudd. Om dem som i kirke- og misjonshistorien kalles apostler, er det med rette sagt at den sikreste måten å få denne betegnelsen på, er å dø.

Det er en gammel historie. Hva var det Jesus sa til sine samtidige? ”Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som bygger profetenes gravsteder og pryder minnesmerkene over de rettferdige, og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, så hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod! Slik vitner dere om dere selv at dere er barn av dem som slo profetene i hjel.”

De hellige reises opp
Kanskje vi har flere høvdinger i dag enn vi vil være ved? Eller kanskje den gamle typen høvdingers tid er ute?

Gjennom noen tiår nå er det profetert gang på gang om noe som kalles den ansiktsløse vekkelsen. Che Anh i Pasadena har skrevet om en hær av ”nobodies”. Uten å slutte seg til alle konklusjonene deres, er det verd å nevne at mange har vært opptatt av Paulusordene i Efeserbrevet om embetene eller tjenestegavene og sett en gjenreisning av dem de siste tiårene - i motsatt rekkefølge av den som er brukt i brevet. Gud har reist opp lærere, dernest pastorer, så evangelister, så profeter og etter hvert apostler. Det som nå står for døren, er at ”de hellige” reises opp til sin tjeneste til Kristi legemes oppbyggelse.

Tjenere og trenere
Apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere er ledere gitt av Herren. Men de er ledere på en totalt annerledes måte enn dem vi vil kalle høvdinger. De er ikke til for å ha stjernestatus i en noen som helst mening av ordet. De er satt i menigheten for å dyktiggjøre og trene hele hæren av hellige! Det er ikke de som er hæren. De er hærens trenere. De er tjenere. Det sies at en av de mange betegnelser paven bærer, er ”servus servorum Dei” – Guds tjeneres tjener. Det er bærerne av tjenestegavenes kall.

Det er ledere som kan tåle å stå i skyggen og glede seg over at de hellige er i rampelyset.

Får jeg illustrere det? I Bergen har vi nylig hatt en møteserie med pastor Bill Johnson fra Bethel-menigheten i Redding i California. I avisene ble han omtalt som helbredelsespredikant. Og det skjer unektelig mange helbredelser og befrielser i menigheten han leder og andre steder hvor han gjør sin tjeneste de 180 dagene i året han er borte fra egen menighet.

Vanlige mennesker
Men det er ikke det store poenget for Johnson å selv legge hendene på folk til helbredelse. Han er mer interessert i å se hele menigheten i virksomhet og være kanaler for de ”tegn” som ”skal følge dem som tror”. Det er det som preger Bethel. Det er såkalte vanlige kristne, i massemedia ”nobodies”, som ber for mennesker på gatene, på kjøpesentrene, på spisestedene – og ser Gud gjøre under. Vanlige mennesker der vanlige mennesker ferdes og lever. Johnson er ikke helbredelsespredikant; han er en utruster!

Kanskje Gud vil reise opp høvdinger av den gamle sorten igjen? Da får vi be ham om nåde til å kjenne og anerkjenne dem mens de er i live.

Men kanskje vi mer trenger til flere ledere som er kalt og utrustet av Gud til å utruste hæren av hellige som skal bære evangeliet om Guds rike til vår generasjon og den neste? Bill Johnson talte i Bergen om kristne som preger sine omgivelser, som er bærere av Guds nærvær. Han snakket om troende preget av kjærlighet, integritet og kraft. Når Guds menighet reiser seg og preges av slike trekk, kan den bli redskap til forvandling av noe langt mer enn de nærmeste omgivelsene.

Reidar Paulsen i Magazinet 18. oktober 2007