De to spørsmålene hører sammen i denne boken. Rammen rundt stoffet er Adelajas liv fra farløs barndom på landsbygda i Nigeria til en betydelig kraft i det ukrainske samfunn og etterspurt taler og inspirator i internasjonalt kirkeliv. Den dreier seg om fremveksten av den største evangeliske og karismatiske menighet i verdensdelen vår, om lederen som kom til Sovjetsamveldet for (tenkte myndighetene) å kunne vende tilbake til Afrika som en effektiv kommunistisk revolusjonær.
Adelajas historie er inspirerende og utfordrende. Det er historien som kan få en til å juble over Guds humor – ta en påtenkt kommunistagent og gjøre ham til et redskap for å snu opp-ned et samfunn og lede innhøstingen av tusener på tusener med mennesker for Guds rike.

Misjonsbefalingen
Men det er kanskje likevel ikke det viktigste i denne boken. Den handler om å være Gudsrikekristne og Gudsrikemenigheter. Den handler om hva misjonsbefalingen egentlig dreier seg om – å disippelgjøre nasjoner (folkeslag), altså ikke bare høste inn en serie enkeltmennesker, men disippelgjøre Ukraina (og Norge).
Noen av oss har prøvd å tenke slik en stund og finne måter å si det på og forkynne det. Adelaja gir teologien kjøtt på bena så å si, både for den enkelte som ønsker å være en Gudsrikesinnet kristen, og for menigheten. Han viker ikke tilbake for å skrive om hardt arbeid, om å trives med forfølgelse, om å lære å kjempe, om bønn og når tiden er inne til å slutte å be!

Samtalegruppe
Jeg skal ikke anmelde eller omtale hele denne boken. Innholdet er vektig, men boken er lettlest! Det som slo meg, er at den hadde vært ypperlig emne for en samtale- eller studiegruppe. Hvis vi mener alvor med at vi lengter etter en transformasjon av alle deler av samfunnet. Der er kommet mange bøker de siste årene om å være kristen på arbeidsplassen og i samfunnet ellers. Dette må være en av de tydeligste og nyttigste. Eller tar jeg feil? Skal vi lese den sammen?