For gudstjenesten i kirken i går var vel verd en takknemlig notis. Vi ble løftet opp i lovsang og tilbedelse alt før klokken elleve. Bønnen for misjonspartnerne var god. Åpne Dørers film om Nord-Koreas kristne var gripende og en sterk påminnelse om at så mange av våre medkristne lider.

Men jeg hadde mest lyst til å skrive noen ord om Rolf Helén Iversens preken. Tema var: ”Vær ikke lunken – men brennende.” Det var en på en gang varm og utfordrende tale. Jeg skal ikke gå inn på alle sider av den. (Lydopptaket er lagt ut her på websidene våre – hør selv!). Men gang på gang ble det et kall til å bære frem seg selv – alt vi er og har – som er hellig offer til Guds behag – ”ved Guds miskunn”. Det ble ikke en tale om å løfte seg selv opp etter håret, men et lokkende kall til et liv for Gud.

Der er bare en side jeg har lyst til å trekke frem. Rolf Helén ville utfordre menighetens medlemmer spesielt med Hebreerbrevet 10,25: ”Og la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre.” Han fortalte om en venn fra Brann-miljøet som synes det sto så mange biler utenfor kirken vår søndag formiddag. Han ble nysgjerrig og tenkte at han snart måtte ta en tur og finne ut hva det er som trekker oss til kirke.
Men tenk om hele menigheten, alle medlemmer, ville ta Hebreerbrevsformaningen på alvor og tenke at så sant det ikke er høyst presserende grunner som hindrer oss, så skal vi på gudstjeneste! Det ville bli et vitnesbyrd om hva vi mener er viktig. Visst har mange blant oss sin viktigste tjeneste ute i samfunnet i hverdagen. Men vi trenger å komme sammen til lovsang, bønn og forkynnelse av Guds Ord nettopp av den grunn. Så nær til ingenting skal hindre oss i å komme sammen de to-tre timene i uken. Så ”la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles”!

Jeg har en tanke som skulle gjøre dette til noe enda større og viktigere. Tenk om alle de som mer eller mindre regelmessig går i kirken hos oss (dere er hjertelig velkommen!), tok et nytt skritt og ble medlemmer og med på ”la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles”-stilen! Hvordan kan det ha seg at så mange vil tilhøre ”hodet” (Jesus), men ikke ”kroppen” (menigheten)? Å bli medlem i menigheten betyr en bekjennelse både til Jesus og til hans legeme slik det finnes midt i denne verden. De to tingene hører sammen!