lengsel_01.jpg

 

Esekielsprofetien

 

lengsel_02En desemberdag i 1983 fikk pastor Reidar Paulsen besøk på kontoret sitt i Bergen Frikirke av en mann som profeterte over menigheten: "Nå vader dere, snart skal dere svømme".

Siden den gang har disse ordene fulgt menigheten som Esekielsprofetien (Esek.47)*: Esekiel får se en bekk som går ut fra tempelet, og som blir større etter hvert og fører liv med seg. Først når vannet til anklene, så knærne, så hoftene, deretter måtte en svømme. Den gamle "altertavlen" vår gjenspeiler dette og understreker også at alle våre kilder er i Ham (Salme 87,7).

Det er da naturlig å spørre om vi fortsatt vader eller om vi i dag svømmer. I disse dager er det 26 år siden profetien ble gitt, og vi skulle så gjerne svare at vi svømmer. Og det er nok slik at vi har tatt noen svømmetak inn i mellom. Vi har svært mye å være takknemlige for, og må hele tiden leve i spenningen mellom dette og det å strekke oss etter mer. For når vi ser rundt oss i by og land, så vet vi at Gud har mer. Derfor er det best å ydmykt (i vår lengsel) erkjenne at vi fortsatt vasser. Gud har mer for Bergen og bergenserne. Når Han sier Se, jeg gjør noe nytt (Jes.43,19), så er det virkelig noe nytt, noe vi ikke har sett før, noe som overgår vår forstand og det vi kan forestille oss. Det er fristende å tenke at vi er fri fra slike tradisjoner som Gud ikke har behag i. Men vi må nok erkjenne at det fortsatt er mer å hente, og at vi er satt til å leve og trives i avhengighet til Ham, selv om vi alle har en trang etter å si at "vi er der".

Derfor vil vi heller presentere vår lengsel og i det følgende uttrykke denne gjennom verdier vi mener særpreger menigheten. Skal vi snakke om en visjon må det være at vi som enkeltmennesker og menighet hele tiden er der Gud vil ha oss; nemlig på vei - og at vi trives der. Vi vil ellers også oppmuntre til å lese menighetens forfatning for en mer grundig beskrivelse av menighetens fundament, den er tilgjengelig på kristkirken.no.

 

Mer av Guds manifesterte nærvær

-"Som hjorten stønner etter rennende vann, slik lengter min sjel etter Deg, Gud." (Salme 42,2)

 

lengsel_03Dette har særpreget menigheten og er rett og slett noe vi ikke kan få nok av. Tankene våre går fort til det vi erfarer når vi er samlet og erfarer Hans manifesterte nærvær på ulike måter, men det er enda mer spennende å erfare det i hverdagen sammen med kolleger, studentvenner osv. Det handler om mer enn en god og sterk følelse, det handler om at Gud kommer nær og virker, dét er noe av kjernen i "komme ditt rike".

 

Tilbedelse av Den Treenige Gud

-"Den evige konge ... ham være ære og pris i all evighet!" (1 Tim 1,17)

 

I menighetens forfatning kan vi lese: Kristkirken i Bergen ser tilbedelse og lovprisning av Den Treenige Gud som menighetens fremste glede og kall. Den er forløst for å være "til pris for Guds herlighet" (Ef.1,14). I dette ligger takknemligheten for at Gud er den Han er, at Han valgte å stige ned og frelse oss, at bare Han kan møte de lengsler som hele skapningen stønner etter (Rom 8: 22).

 

Rotfestet og grunnfestet i kjærlighet

-Salme 1:3... lik et tre - plantet ved rennende bekker.

 

Vi kan ha sterke visjoner og drømmer, vi kan legge mange planer og forme solide strategier, men skal disse bli virkelighet og slå gjennom, så bunner det i at de har sitt opphav i Ham, og at vi hver enkelt - og som menighet - er forankret i Hans grensesprengende kjærlighet og lar oss fylle med den. Guds kjærlighet er ikke bare "fløyel og roser", den er kompromissløs, skjærer gjennom og avslører. Den møter hvert enkelt av oss der vi er - ikke bare der vi skulle ha vært. Den forvandler oss, også som fellesskap. Vår forståelse av kjærlighet er ofte snever og begrenset! Se bare Ef 3 og 1 Kor 13: Kjærligheten bryr seg - den er utadrettet og aktiv - søker ikke sitt eget - den ser helheten. Guds kjærlighet er uendelig - i mengde og tid - den blir alltid stående.

 

Forløse drømmer, forskjellighet, fellesskap

-".. har Gud forberedt for den som elsker Ham." (1.Kor.2,9)

 

lengsel_04Vi lengter etter å være en menighet som setter gaver foran oppgaver, som ser etter hvilke gaver Gud har lagt ned i menigheten, og som i felleskap evner å forløse disse. I dette ligger det også at vi er skapt forskjellige og unike, og at vi ikke bare skal akseptere forskjellighet - men fremelske det hos hverandre. Er vi rotfestet i Guds kjærlighet og har vi vår identitet og trygghet i Ham, så er det også det beste grunnlaget for å hjelpe og la dem vi omgås være fri til å finne sine drømmer, det som Gud har lagt ned i dem. Da vil fellesskapet blomstre.

Dette går på tvers av alle andre grenser, ikke minst generasjoner. De eldre i fellesskapet trenger å bli smittet av ungdommelig entusiasme og glød, de yngre trenger å ta til seg de eldres visdom og sindighet. Det er ikke slik at det yngre lar seg rive med av alt og er unormalt entusiastiske, og at de eldre er satt og helt parkert i forhold til det Gud gir i dag. Gud ser til hjertet som livet utgår fra, ikke til ytre uttrykksformer! I alt dette må vi huske at det handler om hva Gud har lagt ned i hver enkelt av oss, hans potensial - det han har forberedt for dem som elsker Ham.

La oss ikke begrense fellesskapet med egne tanker om hverandre, men styrke det med Guds tanker! Verken ungdommen eller de eldre utgjør menigheten på egenhånd, og selv om vi også kan møtes på hver våre arenaer er vi ikke kalt til å bevege oss bort fra hverandre.

 

Utruste de troende i Den hellige ånds kraft

-".. dere skal få kraft .." (Apg.1,8)

 

Med Esekielsprofetien vokste det frem en erkjennelse av at vi ikke kunne svømme og at vi trengte å lære det. Derfor ble det startet "svømmekurs" som i all korthet gikk ut på hjelpe hverandre til å fungere i nådegavene - Den hellige ånds utrustning som vi finner beskrevet i 1.Kor.12 og 14. Der har også vers 26 stått sentralt: Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse. Og slik må det fortsatt være - dette er og blir viktig. Helt fra begynnelsen av har vi hentet vi inn mye hjelp utenfra, og vi må aldri tro at vi kan oppdage alle skatter på egenhånd. Samtidig er det en stor berikelse at vi også er i stand til å hjelpe hverandre her.

 

Nåde og frihet fra eget strev

-".. komme inn til Hans hvile." (Heb.4,1)

 

I vår iver etter å se Guds rike komme til Bergen er det lett å snuble og arbeide i egen kraft. Vi trenger kontinuerlig å minne hverandre på at vi er frelst av nåde og at Guds hensikt er at vi skal virke i nåde. Det handler om arbeidsdeling, først og fremst mellom Gud og oss (1.Kor.3,7), og mellom hverandre der hver enkelt nettopp lever ut det Gud har lagt ned i oss. Det Gud ser etter er igjen vårt hjerte og en erkjennelse av at vi trenger hjelp. Og hjelp får vi - vi kan lære av Jesus: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler (Mat.11,28).

 

En del av Guds menighet i Bergen

-".. sammen med alle de hellige kan være i stand .." (Ef.3,18)

 

lengsel_05Hvis ikke det er tilfellet, så bør det være en stor tankevekker for alle kristne at av alle ting Jesus kunne ha bedt om i Getsemane, så bad han om at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg (Joh.17).

Enhet er ikke bare noe vi synes er viktig i Bergen, det er dybder og nøkler her som vi sannsynligvis bare har skrapt i overflaten av. Kristkirken er, som de andre forsamlingene, en del av Guds menighet i byen. Det handler også her om forskjellighet, at forsamlingene eller menighetene må få beholde sitt særpreg, men at de sammen, gjerne på ulikt vis, kan leve ut Guds kjærlighet i byen. Dermed kan det bli den som synes mer enn det vi har ulik oppfatning av.

I de årene som har gått har Kristkirken hatt en viktig rolle i å bevare og styrke Guds folks enhet i Bergen, og her tror vi at vi fortsatt skal få ha en profetisk tjeneste ikke minst overfor samfunnet rundt oss. Kristkirken er en del av en helhet, og vi må aldri få nok med oss selv - samtidig som vi med frimodighet kan løfte frem det vi tror Gud har gitt oss. De kristnes enhet har å gjøre med vår troverdighet for evangeliets skyld, og derfor må Paulus' formaning om å bevare Åndens enhet (Ef.4,3) få praktiske og konkrete konsekvenser.

 

Frelse, helbredelse og frihet til bergenserne - og Bergen

-"Veien, sannheten, livet." (Joh.14,6)

 

Vi har et kall til å gi videre det vi har fått (Mat.10,8). Vi er kalt til å vitne om den frelsen vi har fått erfare (Ef.2,8), at sannheten setter oss virkelig fri (Joh.8) og at vi kan leve Livet med stor L (Kol.1,10) slik at Bergen og bergenserne også får erfare det.

 

Vi er - hver enkelt - menighet i hverdagen

-"Søk den byens velferd .." (Jer.29,7)

 

Vi er ikke kalt til å isolere oss fra verden, og vi er ikke kalt til å bli lik verden. I stedet er vi kalt til å være Kristi ambassadører midt i det samfunnet hvor vi befinner oss, og helt konkret og hverdagslig å være bærere av Guds kjærlighet, Guds nåde og Guds kraft. For Gud gav oss ikke en ånd som gjør motløs, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet (2.Tim.1,7).

Dette er en utfordrende og ofte vanskelig oppgave, samtidig byr den på ufattelig spennende muligheter, og vårt misjonskall kommer fra Jesus selv. Han er den som sender oss, og bare han kan gjøre oss i stand til å utføre Oppdraget.

 

Proklamere Guds rike til samfunnsforvandling

-"Meg er gitt all makt.." (Mat.28,18)  

 

Gud er opptatt av enkeltmennesker, men samtidig ser han fellesskapet. Vi tror at Gud ønsker å velsigne Bergen, Norge, folkene som bor her, bedriftene vi jobber i, våre offentlige institusjoner og alle gode krefter i samfunnet. Vi tror den kristne kirke er kalt til å formidle Guds velsignelser til hele byen og alle menneskene der.

 

En utstrakt hånd til Bergen - ikke en pekefinger

-"... ikke...for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst .."  (Joh.3,17)

 

Vi er kalt til å reflektere Guds kjærlighet og nåde, og la verden få se Guds godhet demonstrert. For ofte har samfunnet bare møtt de kristnes pekefingre. Frans av Assisi lærte oss å alltid være beredt til å dele evangeliet gjennom livene vi lever, også gjennom ordene vi sier (2.Kor.9,8). Vi er representanter i Jesu sted som får formidle forsoningen i ham.

 

I Jesus - i alt og alltid

-".. Jesus, troens opphavsmann og fullender.." (Heb.12,1-2)

 

gaj_lengselDet begynte med Ham, det hviler på Ham. Kirken har intet oppdrag som den ikke har fått av Jesus. Alt avhenger av ham, og uten ham er vi intet annet enn en hvilken som helst samling av mennesker. Men med Jesus er vi Guds barn og Guds rikes borgere, og Guds løfter gjelder oss. Når vi våkner om morgenen kan vi derfor ha vår trygghet i at vi er sett og elsket av Gud, og at Jesu frelse er stor nok for oss alle.

For eldsterådet:

Geir Anton Johansen



* Du kan lese mer om dette og prosessen frem mot etableringen av Kristkirken i Bergen 3. mars 1994 i Han som var, og som er og som kommer. Festskrift til Reidar Paulsens 70-årsdag av Tarjei Gilje (redaktør), Kristkirken i Bergen juni 2008.