Helgaas6.jpg

 

- I dag morges kom det helt uoppfordret fra henne: «Jeg er fjisk i magen. Jeg er kjempeglad!», forteller Audhild. Hele familien kjenner på en sterk takknemlighet for at legene ikke finner spor av kreft lenger. Nå gjenstår bare to cellegiftkurer for å sikre at gjenlevende kreftceller bukker under, før hun er gjennom behandlingsforløpet.

 

Vendepunktet

Vendepunktet i familiens liv skjedde 8. august i fjor. Et vendepunkt som ingen hadde ventet, men som Audhild hadde fått et lite forvarsel om et par dager i forveien. Da satt hun med Ella på fanget og tenkte på hvor fint de hadde hatt det sammen i ferien. «Når jeg kommer hjem skal jeg ikke henge meg opp i hverdagens bagateller», tenkte hun, før neste tanke fløy forbi: «Men tenk om Ella får kreft og må på sykehuset?»

9.august ble kreftsvulsten oppdaget. Ella hadde klaget på at hun var uvel og hadde vondt i magen, og ville ikke spise. I frykt for at det kunne være blindtarmen, tok de henne med til sykehuset. Alt neste kveld ble svulsten oppdaget.

– Det var absurd, konstaterer Audhild.

Mens hun og Ella ble fløy fra Kristiansand til Bergen med ambulansefly, måtte far Einar og de tre største barna kjøre bil til Bergen.

En uke senere var hun i gang med cellegift. I slutten av november ble svulsten operert bort. Til de flestes overraskelse viste det seg at svulsten hang fast i bindevev, og ikke et organ som har muskler. Vitale organ, blant annet livmor, ble spart.

– Det vi ønsket mest, skjedde, konstaterer Audhild.

– Legen forstår ikke dette, men vi tar det som et tegn på at Gud har grepet inn, for denne krefttypen skal henge fast i en muskel, føyer Einar til.

– Prognosen de fikk i starten gikk ut på at Ella med over 50 prosent sikkerhet ville bli frisk igjen. Det er det de har valgt å fokusere på, selv om tanken om en nært forestående begravelse har vært der fra tid til annen.

– Gud har vist meg at selv om jeg skulle miste Ella, så er han nær da også. Hele veien har jeg valgt å tenke at uansett hva som skjer, så vil Gud være nær og hjelpe meg gjennom den intense sorgen, sier Audhild.

Den vanskelige tiden har vist dem at livet er risikabelt, men at midt i livet lever troen. Erfaringen av å bli «båret» har vært reell for alle, og bibelens ord om at Gud har lovet å være nær, har blitt mye mer enn teori.

Helgaas1

 

Blomster langs veien

På forsommeren gikk Audhild og Einar til et profetisk team etter en gudstjeneste i Kristkirken i Bergen. En av dem som ba for ekteparet fikk blant annet et bilde der hun så Audhild og Einar stå på en klippe med et tåkeland foran seg. Der ble Guds hender veien de gikk på, og det var blomster langs veien. Audhild opplever at de på en måte ble forberedt på det som skulle komme, og forteller at det er lenge siden hun har kjent et så sterkt gudsnærvær som den første tiden etter at Ella ble syk. Den første uken på sykehuset, etter at de hadde fått vite om diagnosen, var Paulus' ord i Filipperne 4:4-7 toneangivende: «Gled dere alltid i Herren! (...) Vær ikke bekymret for noe! (...) Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Jesus Kristus.»

Begge kan vitne om overnaturlig styrke i den vanskelige tiden, og kjenner på stor takknemlig for alle som har bedt for dem (flere tusen), naboer som har stukket innom med ferdige middager og som laget fest til dem, bare fordi de ønsket at familien skulle få oppleve noe annet. Nær familie har også vært til uvurderlig hjelp.

– Vi ser jo på nordmenn som et forlegent folkeslag, som trenger unnskyldninger for å komme nær hverandre. Ellas sykdom har helt klart bidratt til at vi har kommet nærmere folk i nabolaget og vårt øvrige nettverk, sier Einar.

For begge har Facebook vært til uvurderlig hjelp.

– Når du sitter isolert på sykehuset dag etter dag, er det fantastisk å kunne skrive noen linjer på facebook, og få hauger med oppmuntringer og bekreftelser fra folk som heier på oss, og ber for oss. Det har vært en stor glede å oppleve det nettverket. Vi kjenner til familier som har bedt, barn som ber for Ella og som tar initiativ til å tenne lys for henne i kirken. Mange har hørt om den to år gamle jenten med svulst i magen. Det har skapt en bevegelse som har vært større enn forventet, og som har gitt familier inspirasjon til å be, sier de.

 

Dypere glede

Audhild forteller videre at hun har kjent på en ny og dypere glede i den vanskelige tiden.

– Tidligere ble jeg provosert når jeg leste bibelens oppfordring til å glede seg - alltid. For livet er jo ikke slik, har jeg tenkt. Men jeg har vel aldri kjent på så mye glede som i fjor høst, forteller hun.

Einar stiller et retorisk spørsmål: Hva er glede? Selv har han erfart at han kan glede seg midt i det som er vondt fordi Gud er nær.

– Det er den største gleden, sier han.

Audhild nevner dagligdagse ting som har gitt henne glede: å kunne ta en joggetur, å komme hjem etter sykehusopphold og være sammen hele familien.

For sin egen del har Einar bestemt seg for å ikke bli overrasket av Guds godhet hele tiden, for hva forteller det om vår tro? spør han.

Helgaas3– Vi skulle heller bli takknemlig og glad, og forventet konkret godhet fra Gud som er god av natur.

– Høsten og vinteren har gitt ham inspirasjon til å skrive nye sanger. En av dem har fått tittelen «Stol på meg». Den ble skrevet i den tyngste perioden med Ella, og fremført i flere menigheter i løpet av høsten.

– Det går an å leve vendt mot Gud i alle situasjoner, men det går også an å bli grepet av frykt og tillate sorg og alt mulig å ta tak i deg, sier han.

Selv har han bevisst valgt å lede lovsang på flere gudstjenester midt i sykdomsprosessen.

– Jeg hadde veldig lyst til å dele at Gud er med mens livet var vanskelig, i stedet for å

komme etterpå og si at Gud var med, forklarer han.

 

Traumatisert

I starten av sykdomsperioden var Ella traumatisert. Bare hun så skyggen av noe hvitt, begynte hun å gråte. Audhild og Einar mener det hadde sammenheng med det første besøket på sykehuset. Da ble hun stukket sju ganger, og i løpet av samme ettermiddag kom sju leger som ville kjenne på magen hennes, i tillegg til at det ble gjort mange undersøkelser.

– Etter den episoden tok det lang tid før hun ville legge seg i en grindseng. I dag har hun heldigvis et veldig avslappet forholdt til sykehuset, sier Audhild, og forteller at

Ella trykket inn narkosen selv i forbindelse med den siste operasjonen.

– Hun er ferdig med første sykepleiepraksis, sier Einar tørt, før han snakker om noen av de positive sidene ved å være liten og få kreft.

– Ella glemmer mer og lever her og nå. Hadde hun vært eldre, ville hun nok husket mer av de vonde tingene, tror han.

Det gode humøret hennes har vært en styrke for hele familien, og i gode perioder oppleves det ikke som hun er syk. Etter hvert som språket begynner å komme på plass, har hun også blitt god til å fortelle hvor hun har vondt og hva hun ønsker.

Helgaas2– Hvordan har søsknene taklet situasjonen?

– I begynnelsen gikk det forholdsvis bra, men etter hvert merket vi at det tæret på ungene at den ene av oss mer eller mindre var borte hele tiden. Det har blitt mange sykehusopphold, og savnet etter «den andre» har tidvis vært stort forteller Einar.

Noen ganger har spørsmålet kommet opp: Kommer Ella til å dø?

– Hva svarer dere da?

– Jeg har svart at jeg ikke tror det. Vi har bedt mye for Ella, og i situasjonen med et sykt barn har vi prøvd å skjerme dem fra de tyngste situasjonene, forteller Einar.

Både han og Audhild har gått på pleiepenger en lengre periode. Det har gjort det mulig å opprettholde en «normal» hverdag, og de har bevisst valgt å ha mer kvalitetstid med barna. Begge opplever at de har blitt knyttet nærmere som familie.

– Mye av det gode har blitt forsterket, og har kommet i fokus, mener Einar.

Når siste cellegiftkur med etterbehandling er over, og Ella har blitt erklært frisk, planlegger de en stor livsfest for Ella. Det blir en gyllen anledning ti å takke familie, venner og naboer som har vært til uvurderlig hjelp i den vanskelige tiden.

---

Intervjuet ble først publisert i avisen Dagen mandag 13. Februar 2012 og er gjengitt med tillatelse.

Bilder: Familien Helgaas