Jeg tror det er etter at jeg begynte i Kristkirken i 1994, at jeg rundt nyttår hvert år har fått et ord for året som ligger foran. Jeg har opplevd gang på gang at Gud har stadfestet det ordet som han har gitt meg. Det er mange ting jeg kunne ha fortalt om, men jeg velger her å si noe om min vei til Peru og hva jeg har opplevd i den forbindelse.

Høsten 1990 begynte jeg på Rogaland Vernepleierhøyskole. Etter at jeg hadde kommet i kontakt med en arbeidskollega som var med i en karismatisk menighet i Bergen, var jeg blitt nysgjerrig på det som hadde med Den Hellige Ånd og nådegavene å gjøre. Jeg hadde alltid kalt meg selv kristen, og 2 år før, hadde jeg sammen med familien vært på en sommerleir med Ungdom i Oppdrag på Geilo. Der hadde jeg fått høre om hva det ville si å bli fylt av Den Hellige Ånd. Jeg hadde da gått frem og blitt bedt for etter talen, og opplevde at en kraft kom over meg, så jeg ikke klarte å stå på beina. Når jeg så satt på hybelen min på Nærbø 2 år etter, spurte jeg Gud om jeg hadde tungetale. Mens jeg satt der kom det ett ord til meg. Uvant som jeg var med dette skrev jeg det ned. Det kom flere ord, og jeg skrev ned alt sammen. Jeg syntes det var spennende og slo opp i en ordbok jeg hadde, i tillegg til at jeg spurte bl.a. en lærer jeg hadde om hva dette kunne bety. Han sa at han syntes det så ut som et språk, men han visste ikke hvilket språk det var eller hva det betydde. Så jag la det litt til side.

Noen måneder senere, tror det var i februar 1991, fant jeg ut at jeg ville faste og be, og finne ut hva Gud ville jeg skulle bruke livet mitt til. Jeg var ikke vant til å faste, men tror jeg hadde holdt på i 3 dager, da jeg begynte å få noen bilder for mitt indre. Jeg så noe som lignet en ørn i en ørken, videre så jeg indianere, noen manglet armer og noen manglet bein. Til slutt var det som om jeg stod på et høyt fjell og så utover. Jeg husker at tanken da slo meg, at her hadde det vært fint å drive paragliding (noe jeg aldri har prøvd, men som virker spennende). Etter dette kom jeg på at et av ordene jeg hadde fått under tungetalen var Peru. Jeg hadde ikke noe forhold til dette landet, og visste stort sett at det var et land i Sør-Amerika, og kunne vel tenke meg at det var indianere der. Nå kastet jeg meg over bøker og avisartikler om landet, og det viste seg at et av symbolene for indianerne i Sør- Amerika var en Condor, en stor gribb. Videre fant jeg ut at der var ørken i Peru, og at Andesfjellene går gjennom Peru. Jeg syntes det var veldig spennende i begynnelsen, men så begynte motet å svikte for det jeg så i avisene var alt annet enn oppmuntrende. Jeg leste om Kolera epidemi og Lysende Sti (en terrorist organisasjon), så jeg begynte å tenke at var dette noe som lå på Guds hjerte for meg, måtte han både stadfeste dette videre, og han måtte finne noen som jeg kunne reise sammen med.

6 år etter, opplevde jeg at Gud begynte å tale til meg om å forberede meg på å dra. Jeg tenkte først på å finne ut om jeg kunne får meg jobb på et barnehjem, men så var det så mange som anbefalte meg å ta en DTS. Jeg tok kontakt med lederen for UiO, Lima og søkte så om å komme inn på DTS `en der. Jeg søkte også om permisjon fra jobben min, begynte på spanskkurs og fikk noen til å bo i leiligheten jeg på den tiden leide.

1.juli 1998, dro jeg så til Lima. Jeg hadde hørt på forhånd at dette var en av verdens verste byer hva kriminalitet angikk, men spesielt den første uken jeg var der, følte jeg et sterkt Guds nærver og jeg fløte meg veldig trygg og glad. Tiden i løpet av DTS´en var på mange måter en utfordring, da undervisningen stor sett bare gikk på spansk, og jeg kun hadde hatt et lite kurs på Friundervisningen som varte 24 timer. Likevel var det at jeg hadde lært meg tallene fra 0 – 100 til stor hjelp når vi fikk beskjed om å slå opp forskjellige steder i bibelen. Jeg fikk og erfaring med å være både sulten og fryse, uten at jeg kunne gjøre så veldig mye med det. Men noe av mitt livsmotto er at: Alt tjener til gode for den som elsker Gud. Jeg lærte mye av å leve i en kultur som var så annerledes enn den jeg kom fra. Det var som å oppleve en helt annen verden, både på godt og vondt. Noe av de vonde erfaringene, opplevde jeg at Gud forberedte meg på, ved å tale gjennom en drøm jeg hadde før jeg dro fra Norge. Dette kommer jeg ikke nærmere inn på her, bortsett fra at jeg på flere måter opplevde oppholdet som et fengsel eller en militærleir… Men skal en bli en soldat i Guds hær, må der vel opplæring og utrustning til!? Jeg hadde på forhånd før jeg dro sendt passet mitt til Perus konsulat i Sverige, da jeg fikk vite at jeg trengte visum. Selv om jeg purret flere ganger, fikk jeg ikke passet tilbake i tide til jeg skulle dra, så jeg endte opp med at jeg måtte ta et fly som gikk senere enn jeg hadde billett til. Dette førte igjen til at jeg møtte en kvinne som het Elsa fra Lima på flyet. Hun var like gammel som jeg og vi holdt kontakten etter at jeg kom til Lima. Hun hadde kreft, men jeg fikk være med å føre henne til Jesus J før hun dro tilbake til Østerrike hvor hun hadde bosatt seg.

Jeg fortalte at jeg opplevde å være sulten uten å kunne gjøre noe med det. Jeg opplevde at jeg hadde tre alternativ. Enten måtte jeg bare være takknemlig for den maten vi fikk, eller jeg måtte bruke lommepengene mine til å kjøpe mat og spise i smug , eller jeg kunne velge ut en av de andre studentene som jeg kunne spise sammen med i smug, for jeg kunne ikke kjøpe mat til hele gjengen selv om vi ikke var så veldig mange (jeg tenkte forresten ikke på historien med de to fiskene og de fem brødene, kanskje jeg ville hatt nok mat til alle…). Jeg prøvde alle tre variantene. En gang ba jeg om styrke til å holde ut, eller at jeg måtte få noe mat, da kom det noen med en banan til meg. Etter hvert ble det til at jeg takket Gud for den maten jeg fikk, jeg hadde jo lest at vi skulle takke Gud under alle forhold. I tillegg var maten veldig god, så slik sett var det ikke noe problem å takke. Når vi så dro på outreach fikk vi så mye å spise at jeg la jeg skikkelig på meg- gikk rundt og var stappmett.

4 år etter dro jeg igjen tilbake til Peru. Denne gangen for å være turist, og besøkte både innfødte venner som jeg fikk første gang jeg var der, og misjonærer som var der fra Norge. På flyet på vei nedover ble jeg sittende ved siden av en kvinne, som spurte om det var en åndelig bok jeg leste på. Jeg svarte ja til det, da det var: ”Målrettet Liv” med Rick Warren jeg leste. Husker ikke helt hva jeg sa videre, men hun sa at hun hadde ikke imot Gud, men kristne likte hun ikke. Jeg spurte da om hun hadde hatt dårlig erfaring med kristne, men det svarte hun ikke på. Hun fortalte etter hvert at hun hadde en slags gave til å helbrede. Da jeg begynte å hoste, la hun så hånden på meg. Jeg ba stille om beskyttelse mot det som hun evt. måtte ha med seg. Etter en stund spurte hun om jeg hadde kjent noe varme. Jeg svarte ja, men det var fordi jeg hadde en varm trøye på meg. Jeg opplevde ikke at hun var særlig åpen for å høre om mine erfaringer med Gud, så jeg skrev heller noen ord på en lapp til henne, og sa at hun kunne lese det når hun kom på hotellet.

Etter at jeg først hadde vært noen dager i Lima, dro jeg til Arequipa, hvor jeg møtte lederen for NMS i Peru. Jeg var så hjemme hos han og familien på middag. Han skulle videre til bibelskolen de hadde i Juliaca, så jeg benyttet anledningen og spurte om jeg kunne få være med dit og se det arbeidet de drev der. Det var en lang tur, men jeg fikk se mer av den flotte naturen i Peru, i det vi gradvis kom lenger og lenger opp i fjellene. Etter hvert ble bevegelsene saktere i det luften ble tynnere, og jeg ble ganske tørst. Jeg ble et par netter i Juliaca før jeg dro videre til Cusco. Jeg vendte meg etter hvert til den tynne luften, selv om jeg som regel måtte opp hver natt for å drikke. På vei til Cusco kom jeg i kontakt med et par fra Tyskland. Vi tok inn på samme hotell og jeg hadde litt kontakt med dem mens jeg var der. Fikk også vitnet for dem. Hadde en tur til Machu Picchu som var helt fantastisk. Når jeg kom opp til Machu Picchu, danset jeg for Gud. Det var en sterk opplevelse å få danse for Gud der som de hadde tilbedt andre guder.

Etter at jeg hadde vært i Cusco, dro jeg til Piura hvor jeg har kontakt med en apostel (Ytalo Vasques) og familien hans. Jeg var der i noen dager og var bl.a. med Ytalo rundt på forskjellige universitet, hvor vi delte ut Gideons nytestamente til studentene, og hvor jeg fikk vitne i flere av klasserommene. Det var herlig å få være med. Opplevde at Gud la ordene i min munn. Vi fikk ikke så mye tid på hvert sted, så det var om å gjøre å være effektiv, men det hendte at vi fikk mulighet til å samtale litt med studentene etterpå.

Ett års tid etter solgte jeg leiligheten min på Landås. Jeg hadde tenkt en del frem og tilbake på hvordan jeg kunne hjelpe Yissela, en venninne av meg i Lima, som var alenemor med to gutter, og som bodde på et rom hos foreldrene sine. Jeg hadde så kommet frem til at jeg kunne selge leiligheten min, og bruke en del av det jeg tjente, på å kjøpe leilighet til Yissela og guttene hennes. Jeg begynte først å se meg om etter et nytt sted å bo. Tenkte jeg hadde god tid, da jeg hadde satt overtakelsesdatoen til 3 måneder etter jeg hadde solgt. Jeg gikk så på visning etter visning, uten at jeg fikk meg noe. Når jeg var med på budrunder, var det som regel alltid noen som kunne betale mye mer enn meg, og jeg holdt etter hvert på å gi opp. Etter at jeg hadde vært på en visning og lagt inn et bud, dro jeg hjem til en venninne. Hun spurte meg hvorfor jeg ikke fullførte oppdraget mitt og så kom tilbake og fant meg et sted å bo. Dagen etter snakket jeg med sjefen min og fikk ordnet med ferie. Jeg flyttet tingene mine inn hos en venninne, og selv flyttet jeg midlertidig inn hos en annen venninne.

Så dro jeg 2.feb.2004. Jeg hadde ikke fortalt Yissela om hvorfor jeg kom. Bare at hun ikke måtte fortelle noen at jeg kom, og at hun måtte spørre en som het Maria om jeg kunne få bo hos henne. Jeg visste ikke så mye om Maria, annet enn at hun satt i rullestol, var velstående, og at det dermed ikke ville være noe stort problem for meg å ha med en del penger når jeg bodde hos henne. Dagen etter at jeg kom til Lima, tok jeg Yissela med ut på en Kafé. Der spurte jeg henne litt om hvilke planer hun hadde for fremtiden, og fortalte at jeg ikke alltid kunne hjelp henne økonomisk. På vei tilbake til Maria, fortalte jeg Yissela hvorfor jeg var der. Hun tok da hendene opp foran øynene og så ut som hun gråt. Flere år tilbake hadde hun opplevd at hun hadde fått et ord fra Gud om noe sånt som at fremmede (les: utlendinger) skulle komme langveis fra og sette i stand hennes bolig. Husker ikke hvor i bibelen det står. Hun fortalte og at hun og ungene rundt nyttår, hadde bedt for det året som lå foran, og da hadde den eldste sønnen hennes, bedt om at Gud måtte gi dem et sted å bo i det året som kom.

I tiden som fulgte opplevde jeg hvordan Gud la det ene etter det andre til rette for at Yissela og ungene skulle få et sted å bo. Yissela hadde en tomt som hun hadde kjøpt etter at hun flere år tidligere hadde vert i Japan og jobbet, så hun ville gjerne få bygget et hus på denne tomten. Jeg hadde mine tvil om pengene jeg hadde tenkt å bruke til å hjelpe henne ville strekke til, men det viste seg at en av brødrene til Maria var ingeniør og hadde sitt eget entrepenørfirma. Han hadde både arkitekter og bygningsmenn som var til å stole på, og dette er langt fra en selvfølge i Peru. Vi fikk snakket med en arkitekt, etter at jeg og Maria hadde laget en skisse av et hus.  Vi spurte han om han evt. kunne lage skikkelige tegninger, etter at han hadde gitt oss tilbakemelding på, at han trodde det jeg hadde av penger ville strekke til. Han laget så alle tegningene vi trengte, og allerede mens jeg var der nede, begynte de å sette i gang med byggingen av huset. Yissela sa alltid til folk når de spurte henne hvordan hun kunne få bygd seg et hus, at det var fra Gud. En av entreprenørene hadde tatt med seg broren sin for å vise han hva Gud hadde gjort for henne. Og en av onklene hennes, sa at han måtte få være med i den kirken hun gikk i, når Gud kunne gjøre noe sånt J Gud er god. Og jeg måtte i grunn undre meg litt over at han bryr seg så mye om enkeltpersoner at han kunne sende noen fra andre side av jordkloden, til å få bygget et hus til en mor med to barn….

Når jeg så kom tilbake til Norge, forsatte jeg letingen etter et sted å bo, mens jeg midlertidig bodde hos en venninne. Jeg fant fortsatt ingenting, og spurte Gud hva dette skulle bety, hva han egentlig hadde tenkt. Da opplevde jeg at han sa at jeg skulle finne ”huset” i mai og flytte i juni. Når så mai kom fant jeg rekkehuset mitt, som var mye mer enn jeg hadde drømt om, og selv om jeg kunne tenke meg å flytte inn så snart som mulig måtte jeg vente til juni J Jeg fikk det til og med under prisantydning, noe som var et under i seg selv.

Senere: Etter at jeg flere ganger hadde lest i Dagen at der trengtes misjonærer i Peru, sa jeg til Gud: Gud her er jeg, om du vil så skal jeg dra! I sommer (2005), var jeg innom på Levende Ords sommerkonferanse. Der møtte jeg ei som var om bord på Anastasis da jeg var der høsten 2000. Jeg hadde reist ut med Anastasis, etter at jeg opplevde at Gud bl.a. hadde gitt meg et bilde av et skip, en dag jeg var på jobb. Et par måneder etter at jeg hadde reist ut, ble jeg alvorlig syk, og ble sendt tilbake til Norge. I løpet av denne tiden kjente jeg på en fred som jeg hverken før eller senere har kjent. Isteden for å bli mismodig tenkte jeg: Hva har Gud for meg nå? Og selv om jeg hadde sagt opp jobb, og ikke hadde noe sted å bo, ordnet det seg både med ny jobb og et sted å bo. Men i og med at jeg ble syk mens jeg var om bord på skipet, var det nok flere som visste hvem jeg var, enn som jeg visste hvem var, og blant disse var altså Monica, som jeg traff på Levende Ord. Da hun fortalte meg at hun skulle til Sør- Afrika og starte barnehjem, sa jeg noe sånt som: Så kjekt! Jeg kunne tenke meg å starte barnehjem i Peru. Da fortalte hun meg at hun hadde blitt spurt om hun ville bli med og starte barnehjem i Peru, men hun hadde ikke kjent at det var det hun skulle. Vi ble enig om at jeg skulle komme til Stavanger og besøke Monica før hun dro til Sør – Afrika, og så skulle vi sammen kontakte henne som hadde kontaktet Monica angående barnehjem i Peru.

Som sagt så gjort. I september besøkte jeg Monica. Og sammen besøkte vi Elsa etter en gudstjeneste i Karisma senter. Elsa kommer fra Colombia, men har bodd i Norge i flere år. Hun har en sønn som bor i Lima, Peru. En gang hun hadde vert nede og besøkt ham, hadde hun også reist litt rundt i Peru, og bl.a. kommet i kontakt med en pastor i Huanchcao utenfor Trujillo (nord for Lima). Han og søskena hans, tok seg av en del foreldreløse barn i området, og de ønskte altså å få bygd et barnehjem for disse. Elsa hadde bl.a. vert med å samle inn penger til et menighetslokale for menigheten, og hadde nå planer om å hjelpe dem å få bygd et barnehjem. Jeg fikk se bilder av barna og dem som tok seg av dem. Jeg sa at dette skulle jeg be over, men det var litt spesielt at jeg hadde vert nettopp i Huanchaco når jeg gikk på disippeltreningsskole, og kjente litt til området og forskjellige menigheter i området. En annen ting som var veldig spesielt, var at da jeg var der nede, hadde noen gitt meg et nøkkelknippe som det stod ”Anita, Huanchaco, Peru” på. Jeg husker jeg tenkte da jeg fikk det, at hva skulle nå jeg med et nøkkelknippe som det stod Huanchaco på. Men nå tenkte jeg; kanskje det var nøkkelknippe mitt til barnehjemmet i Huancahco?

Da jeg kom hjem, ba jeg over det, og etter et par dager opplevde jeg at jeg ble minnet om Jes.58, hvor det står om den rette faste. Jeg leste gjennom det, og det passet rett inn i situasjonen. Så nå drar jeg til Peru i januar for å treffe ungene, og selvsagt for å besøke Yissela. Så får Den Hellige Ånd enten stadfeste, eller avkrefte om dette er av Gud….  Det er i hvert fall spennende å leve med Han!

Med vennlig hilsen Anita Bergset!