Jeg er barn, barn av altets rikeste Far. ”Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn, og vi er det” (1 Joh 3,1). Som barn er jeg gjenstand for Fars kjærlighet. En slik Far vil sikkert ikke at jeg skal tigge – verken av ham eller mennesker. Min perfekte storebror sier at vi skal be: ”Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem!” Det skal vi slippe! Det er en tiggerholdning, ikke barnets glade tillit til en allkjærlig Far. ”For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det” (Matt 6,7-8).
Hvordan kan det ha seg at jeg som har en så rik Far, gjør tjeneste i en menighet som mangler penger? Han vet jo om det, og jeg har bedt ham gripe inn.

Ja, jeg vet at en del av oppdragelsen i familien hans er at han vil vi skal behandle penger rett. Han vil vi skal være tro i alle pengesaker. ”Om dere ikke er tro når det gjelder pengene, som det hefter urett ved, hvem vil da betro dere de virkelige verdier?” (Luk 16,11). Det har strebet etter å være!

Han har talt om tienden og de hellige gaver. ”Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål!” (Mal 3,10). Det har jeg prøvd, og jeg vet mye om velsignelsen – på det personlige plan.

Men hvorfor mangler menigheten penger? Jeg kan ikke innbilde meg at Far vil jeg skal begynne å tigge! Barn som kjenner Far, kan da ikke det!