Fredag før palmesøndag
ESSEERNE – OG DERES MESSIAS-HÅP
Før vi går sammen med Jesus og disiplene den siste etappen av pilegrimsvandringen fra Jeriko til Jerusalem, skal vi bli litt kjent med esseerne. I evangeliene leser vi mye om forholdet mellom Jesus og de skriftlærde, saddukeerne og fariseerne. Noen ganger var forholdet preget av konfrontasjoner, særlig mellom Jesus og prestegruppen saddukeere. Noe av det som kjennetegnet dem, var at de ikke trodde på de dødes oppstandelse, men var nidkjære i å ordne med religiøse saker ellers og ha religiøs kontroll. Vi skal si mer om det når vi følger Jesus i Jerusalem. Med fariseerne, der det var både legfolk og skriftlærde, var det både konfrontasjon og fellesskap. En av dem, Nikodemus, som Johannes forteller om (både i kapittel 3 og i kapittel 19), ble også en disippel av Jesus. Han og Josef fra Arimetea gravla Jesus etter korsfestelsen. Saulus var en skriftlærd fariseer som kom til tro på Jesus.
Men esserne, hvem var de? Og hvorfor hører vi så lite om dem i evangeliene? Jeg har fått tillatelse av Ole Christian Kvarme til å sitere fra hans bok «Åtte dager i Jerusalem».
Saddukeerne kom fra de prestelige familiene og kretsen rundt dem og utgjorde et viktig element i makteliten i Jerusalem. Saddukeer-familiene bodde for det meste i Øvrebyen på den vestlige høyden i byen, og det var denne gruppen som hadde ansvar for prestetjenesten, ofringene i tempelet og livet på tempelplassen. De hadde akseptert det romerske nærværet i landet og ikke bare inngått samarbeid med representantene for det romerske imperium, men hadde selv også overtatt romerske byggeskikker og gitt rom for hellenistisk kultur i den hellige by. Når påsken kom, var saddukeerne opptatt av å bevare roen, freden og status quo i forholdet til den romerske øvrigheten.
Johannes Døperen var av presteslekt. Hans far Sakarja var prest og gjorde tjeneste i tempelet. Det viser at det også var Messiasforventninger blant noen saddukeere. Både Elisabeth og Sakarja var gudfryktige mennesker, og Elisabeth og Maria, Jesu mor, var endog i slekt. Men om Johannes var av saddukeerslekt, skulle han komme i sterk opposisjon til deres liv og lære.
Esseerne, derimot, representerte en folkelig botsbevegelse og sto i opposisjon til saddukeerne og deres tjeneste i tempelet. Essernes fromhetsliv hadde et asketisk drag (ikke ulikt Johannes Døperen – min anmerkning), de la stor vekt på rituell renhet, og forventningen om Messias’ komme sto sentralt hos dem. For dem var pinsefesten årets største og viktigste fest, og den feiret de med håp om en ny pakt og Den hellige ånds gave til menigheten.
Esseerne var organisert som en klosterbevegelse, og det er vanlig å regne med at klostersamfunn i Qumran (like sør for Jeriko) ved Dødehavet, så vel som i Jerusalem og enkelte landsbyer, var en del av denne bevegelsen. I Jerusalem hadde de sitt eget kvarter i den sørvestre del av byen, og her har de feiret sine påskemåltider., men da uten å delta i gudstjenesten i tempelet. Men esseerne hadde også andre særegenheter i feiringen av påsken.
Palmesøndag leser vi om at Jesus fikk låne et esel av en mann i landsbyen Betfage, mellom Betania og Oljeberget. Jesus hadde vært flere ganger hos søsknene Maria, Marta og Lasarus i Betania, så det var nok mange i området som kjente ham. Ja, han var sannsynligvis kjent av alle etter at han hadde reist Lasarus opp fra de døde. Mannen som eide eselet, var kanskje en esseer som Jesus kjente fra tidligere.
Den vanlige jødiske kalenderen er den vi kjenner fra Det gamle testamentet. Det er en månekalender, knyttet til månefasene. Esseerne innførte imidlertid en solkalender, der året alltid har 364 dager, et tall delelig på 7, og der høytidene alltid falt på samme ukedag. Det kunne medføre at feiringen av de bibelske høytidene blant dem skjedde på andre dager enn i rabbinernes festkalender, selv om de falt innenfor samme tidsrom i året. Disse kalendariske forhold kan være noe av forklaringen på variasjoner mellom evangeliene når det gjelder datering av begivenheter i Jesu siste uke i Jerusalem …
En liten detalj i esseernes påskemåltid fortjener oppmerksomhet: rekkefølgen i velsignelsen av brød og vin. I rabbinsk og fariseisk tradisjon var det vanlig at velsignelsen av Guds navn over vinen ble uttalt først, mens brødet var tildekket. Etter velsignelsen over vinen ble dekket over brødet tatt bort, og så ble velsignelsen av Guds navn over brødet uttalt. Med denne rekkefølgen i velsignelsen av Guds navn skilte festmåltidet seg fra et vanlig måltid.
Slik var det imidlertid ikke hos esseerne: De begynte alltid med velsignelsen over brødet og fortsatte med velsignelsen over vinen … Det er en tilsvarende forskjell i evangelienes beretninger om Jesu siste måltid …
Denne forskjellen nevnes også av en annen grunn: Håpet om Messias’ komme var særlig levende blant esseerne. Det preget også deres påskemåltid, og dette håp ga de uttrykk for i sin rekkefølge i velsignelsen av brødet og vinen – slik skal rekkefølgen være i det store festmåltidet når Messias kommer: «Da skal de sette seg til bords … Når de da setter seg rundt det felles bordet for å spise og drikke, og når bordet er dekket for at en skal spise, og vinen er skjenket for at en skal drikke, … Messias skal strekke sin hånd over brødet, og hele menighetens fellesskap skal da uttale velsignelsen.»
På dette vis ble påskemåltidet blant esseerne også feiret som en forsmak på den messianske bankett i den verden som snart skal komme.»
(Så langt sitat fra «Åtte dager i Jerusalem». Jeg anbefaler Den norske israelsmisjons ressurs for påskemåltidet som kan feires i hjemmet. Se Israelsmisjonens nettside.)
Nåde og fred,
Stig Magne Heitmann
